Kunnskap er ikke fast - fordi den utvikles hele livet. Jeg ser på kunnskapsutvikling som en bevegelse. Du beveger deg hele tiden derfra til dit - fremover. På samme måten som at fremtiden er et bevegelig mål. Kunnskapsutvikling er en sosial aktivitet. Når du diskuterer faget med din studievenn vil du si ting høyt og du vil tenke samtidig. Mange har opplevd at når de stiller et spørsmål høyt så oppdager de at de allikevel kan svaret. Eller du skal forklare noe så oppdager du at du forstår mye mer enn du trodde. Vi er nok til tider klokere enn vi tror. En samtale består av både av en ytre hørbar tale som alle hører, og en indre tale bare for deg. Du både snakker og tenker samtidig. Kunnskapsutvikling er med andre ord både sosial og kognitiv.

Når vi lærer noe nytt eller opplever noe nytt for første gang, forstår vi det ut i fra det vi allerede kan. Dette danner en skattkiste for videre læring ettersom kunnskapsutvikling og fantasi jobber sammen og er direkte «avhengig av rikdommen og mangfoldet i våre tidligere erfaringer»[1]. Når vi lærer støttes vi altså opp av våre tidligere erfaringer og kunnskaper. Hjernen vår kan sammenlignes med et rikt nettverk av sanselige, konkrete, kognitive, sosiale, kontekstuelle og emosjonelle assosiasjoner. Når du blir introdusert for nye ord og begreper leter du etter ”knagger å henge informasjon på”. Du prøver med andre ord å linke det du skal lære med noe du kan fra før. Vi pleier også å si at kunnskapsutvikling er kumulativ og det betyr at du bygger på det du kan fra før. Små barn gjør dette hele tiden. Min sønn ”saget brødet”. Ikke fordi han brukte sag, men han hadde sett pappa bruke sagen og han kunne navnet på det verktøyet. Og skjære brødet var jo veldig likt det pappa gjorde. Så inntil han lærte at det het å skjære brødet brukte han ordet sage. Nettopp dette gjør det tungt å lære noe helt nytt – noe du aldri har gjort før. Du har ingen forkunnskaper og aner ikke hvordan du skal tolke. Når du mangler tidligere erfaringer som ligner blir alt fryktelig tungt og vanskelig. Kan du ingen ting blir du bare forvirret og må starte i en annen ende. Da er det viktig å ha en lærer eller en venn som kan forklare det på andre måter og bruke forklaringer fra hverdagslivet. Det er et helt annet tema, men du kan likevel forstå for det ligner ”å det er det samme som….”. Litt etter litt bygger du deg opp en forståelse via noe helt annet og kan begynne å utvikle kunnskap. Kunnskap du allerede har danner altså en grunnmur for ny kunnskap. Kumulativ blir i Store norske leksikon forklart som «Opphopende, samlende, som samles opp etter hvert, eskalerer, bygger seg opp.» Du må kunne noe for å lære noe mer. Læring starter altså med at du tolker og går gjennom en konstruksjonsprosess. Du får ikke en ferdig pakke som blir overlevert fra lærer. En venn som allerede har forstått kan forklare deg hvordan han tolker dette og hjelpe deg videre, men han kan ikke gi det til deg som en gave. Du må gjøre jobben selv med å ”henge det på noe du kan fra før” for å forstå.

[1] (Vygotskij, 1995, s. 19)